I 1628 observerte den engelske vitenskapsmannen William Harvey at når en arterie ble kuttet, fosset blod ut som om det var drevet av trykk. Blodtrykket kunne kjennes ved å berøre pulsen.
I 1835 oppfant Julius Erison et blodtrykksmåler som sendte pulsen til en smal søyle av kvikksølv. Når pulsen slo, ville kvikksølvet stige og falle tilsvarende. For første gang kunne leger måle puls og blodtrykk uten å kutte en arterie. På grunn av dens ulempe, grove konstruksjon og unøyaktige avlesninger, forbedret andre forskere det. Blodtrykksmåleren måler blodtrykket basert på høyden på kvikksølvkolonnen; barometeret måler lufttrykket på samme måte.
I 1860 utviklet den franske vitenskapsmannen Étienne Jules Maret det som den gang var det beste blodtrykksmåleren, og forsterket pulsen og registrerte banen på en papirrull. Dette bærbare blodtrykksmåleren ble brukt av Maret for å studere unormale hjerteslag.
Blodtrykksmåleren brukt av leger ble oppfunnet i 1896 av den italienske forskeren Scipione Rivarocchi. Den har en oppblåsbar mansjett for å blokkere blodstrømmen, og leger lytter til pulsen med et stetoskop mens de leser blodtrykket på en skala.
